Jeg er ikke kul

Hei, jeg heter Magnhild, og jeg er ikke kul. Bruk det mot meg.

-Du er så alt for kul, vettu, sa ei venninne til meg en dag. -Folk blir jo livredd bare du er i nærheten. Jeg tror hun forsøkte å forklare min mangel på mann (som i hennes øyne er noe av det verste som kan skje et menneske) med noe sånt som at jeg framstår som sikker på meg selv. Hun mener alle tror at jeg har mer enn nok av venner å henge med til enhver tid, at jeg er singel fordi jeg velger det og at jeg helt sikkert har planer neste fredag og fredagen deretter, ellers ville jeg sagt fra.

Jeg og det selvbildet mitt. Vi trenger visst ikke at noen tar oss med ut. Eller at noen i det hele tatt tar kontakt. Jeg fikser det bare selv, jeg. Ingen mann ville noen gang drømt om at jeg faktisk satt og venta på at han tok initiativ. For jeg ordner opp i de behovene jeg har. Venninna mi er faktisk riktig så misunnelig på at jeg bare styrer livet mitt selv og får alt som jeg vil. Om hun bare kunne vært litt som meg, liksom. Hun skulle bare visst.

For jeg kan bare fortelle venninna mi og co det, at jeg er faen ikke mye kul. Sa jeg at jeg heter Magnhild og er oppkalt etter tidenes kjipeste Bjørnsonkarakter? Jeg er kanskje tøff i trynet, men det er uttapå. Jeg er bare så mye mer selv enn sikker, ass. Kan hende jeg er sånn passe synlig, men jeg er fortsatt sånn passe usikker på om folk liker det de ser.

Jeg er verken interessert i shellac, cupcakes, dagens outfit eller veskehøner. Jeg er interessert i orderudsokker, lingvistiske begreper, glutenfrie nattverdsoblater og Urix.  Jeg abonnerer verken på Shabby Living eller Henne, men derimot på Wallpaper og Dag og Tid. Jeg ville ikke hatt silikonpupper om du kastet dem etter meg, men ville derimot blitt ganske glad for et par hjemmestrikkede sokker. Og jeg begynte å grine da Göran Tunström døde, men ga blaffen i skilsmissen til Brittney. Hvis du fortsatt tror at jeg er kul, henger du ikke med. Jeg har ikke en gang en plan å framstå som kul gjennom å ikke være det. Det overlater jeg til hipstere.

Så vær så snill, ikke bruk det at jeg er litt tøff i trynet mot meg. Det er min eneste overlevelsesstrategi i en verden som ikke passer meg. Vær så snill og se at jeg vil at du skal se meg. Hallo, meg. Ikke den kjappe replikken min eller den misforståtte selvsikkerheten. Det er bare en løgn. Som funker til å få en ukjent mann med meg hjem fra byen eller til å vinne festen og halve lunsjkantina. Men som funker særdeles dårlig dagen, uka og måneden etter. Når jeg sitter der og griner i min nedslitte sofa. Og håper noen tar kontakt mens alle tror jeg har det fint.

Fakta er nemlig det, at jeg kommer aldri til å tørre å si til deg at jeg er forelska i deg. Jeg kommer aldri til  å tørre å fortelle deg at jeg er litt ensom og vil komme på besøk uten å bælme innpå rødvin. Og jeg kommer aldri til å klare å uttrykke det de gangene  jeg ikke alltid har det så bra. For det, det funker tøffe tryner dårlig til.  Og den svake sida, den tror ikke folk at jeg har.

Så da får det bare være. Catch 22 og så videre. Men kanskje det er like greit om du innser at jeg ikke er så innmarri kul. Og helller bruker det mot meg. Det er tross alt enklere å forsvare seg mot.