Archive for the ‘antimagnhild’ Category

Åh, hva om det ikke hadde vært bryllup i England i helga?

Hva om vi hadde sluppet å lure på om vi hadde rett i at Alexander McQueen ville ha noe å gjøre med den brudekjolen, selv etter sin død, om Camilla Parker Bowles kom til å se ut som et takras, om Mette-Marit kom til å bli invitert, om bryllupet kom til å bedre eller dårligere enn det til Charles og Diana, om  hvem som kom til å be hvem om et patetisk kyss på balkongen, om Waitiekatie endelig slapp å vente lenger og om Prins William Arthur Philip Louis i det hele tatt kom til å få på henne den ringen? (more…)

Så dere tror dere har sett meg sinna? Så langt derifra. Men hvis det er noen som kan gjøre meg sinna, så er det menn. Her er en realitetsorientering til dem.

Dere menn burde ta en beroligende pille og kaste et langt, godt blikk på dere selv. Det vil være et trist syn. Dere er så uinteressante og patetiske at dere ikke vet det selv en gang, vettu. Tror dere virkelig at jeg bryr meg om penger, utdannelse, antall bestegne fjell og kjendiskvinner, egen kjendisstatus, fete jobber og diverse annet nødvendig utstyr dere måtte inneha? I så fall tar dere så grundig feil som bare Geir Mo kan ta.

(more…)

Kan noen være så snill og smelle meg på tjukka, sånn at jeg får noe å snakke med venninnene mine om igjen? Jeg er strengt tatt ikke så sugen på et ordentlig svangerskap, men et innbilt et hadde jo vært noe. Jeg fatter nemlig ikke hva jeg skal snakke med de såkalte vennene mine om lenger.

Altså, jeg har jo en livmor, men i motsetning til alle jeg kjenner har jeg ikke behov for å snakke om den hele tida. Eller nærmere bestemt innholdet i den. Eller mangel på innhold, tidligere innhold, kommende innhold eller andre livmorrelaterte tema. Likevel;  i dag, da jeg var hjemme hos ei overmodent klekkeklar og uhemma uinteressant venninne som vagga rundt med samme kroppsbeherskelse som en Twin Otter på vei fra en eller annen småby på Helgeland, fant jeg ut at jeg fikk så innmari lyst til å snakke om livmora mi jeg også. Dessverre hadde jeg ikke med meg håndboka mi med livmorfacts, men neste gang noen smellfeite verpeklare venninner og andre enspora kvinner drar livmorkortet, sitter jeg klar med et mottrekk.

(more…)

Kjære antifeminister

Posted: 9. March 2011 by antigirl29 in antimagnhild

Det slår aldri, aldri feil. Hvert år, ca rundt kvinnedagen, dukker dere opp. Dere kvinner hvis viktigste kampsak er å ikke være feminister.

Dere kjører på som om det var livet om å gjøre. Skriver bloggposter og kronikker, twitter- og facebookmeldinger, kjede-SMS og det som verre er. Hovedbudskapet er altså at dere ikke er feminister. Og dere føler dere så likestilte, vettu. Dere føler ikke at kvinner trenger en eneste rettighet til, selv ikke om det gjelder retten til å eie flere håndvesker. Faktisk så bruker dere i stedet muligheten til å påpeke alle de områdene hvor dere mener menn er undertrykte – der dere mener likestillingen har gått for langt.

(more…)

Ett tørk dikt

Posted: 9. March 2011 by antigirl29 in antimagnhild

Har dere sett det nye dopapiret fra Lambi? Det som har fine, små kjærlighetsdikt elle velvalgte ord om å elske på hvert enkelt tørk og som Lambi beskriver som 20 meter med inspirasjon? Det er helt jævlig.

Bare i tilfelle du var på andre tanker.

❤ Mag

Det er mye man kan si om salt. Blant annet så gir det bedre mat, bedre elektrolytisk balanse og visstnok bedre veier. Men seriøst, har vi ikke fått nok salt nå?

Salt er en blanding av natrium og klorid, bedre kjent som natriumklorid. Det er en blanding jeg har hatt et langt og nært kjærlighetsforhold til, særlig når det gjelder flak fra Essex eller surfehår om sommeren eller smaken av en heit mann.

(more…)

Åh, nå er det nok Susanne Sundfør her, ass. Først var det alle de masete kritikerne som begynte å grine når de hørte The Brothel. Fin nok den sangen, men fy faen fuck og gauksyre så lei jeg ble grinetrynene. Og når du ikke trodde det kunne bli mer selvhøytidelig, trekker altså dama seg fra Spellemann. Grattis.

Grattis med å få all oppmerksomheten før prisen i det hele er i gang. Det som kommer til å skje nå, er at en av de andre flinke artistene i samme kategori, kommer til å få prisen, men alle tenker at Susanne burde fått den. Det er pr-stuntet sitt det. Noe Bare Egil forsåvidt har påpekt på eksemplarisk vis.

Da vil jeg gjerne boikotte spellmannsprisen. Jeg syns det er dypt urettferdig at vi har en pris som kun er forbeholdt de som lager bra musikk. Hva med oss som ikke gjør det, liksom? Vi vil gjerne ha oss frabedt å ikke bli nominert. Det er ikke mulig i forhold til våre personlige holdninger. Dette er rett og slett noe Audun Lysbakken burde lage et utvalg for.

Nei, hold deg på bordellet, Susanne. Og se hvor mange venner du får. Tipper de griner hele gjengen. Men meg kan du ikke regne med.

Ikke akkurat tidenes morgen

Posted: 5. January 2011 by antigirl29 in antimagnhild, Gråblogg, Magnhild hater

Fikk som vanlig ikke sove i natt. Aner ikke hvorfor, siden jeg var så jævlig trøtt da jeg la meg og gleda meg til ei lang natt med gode drømmer om pene menn og vakre blomster. Men dengang ei. Da lyset på det knøttlille soverommet ble slokka (av meg, selvsagt, tro ikke at det var noen andre der), kvikna jeg liksom til igjen og ble våken som et aldri så lite julelys. Noe jeg selvfølgelig ble fly forbanna over. Og det er det jo veldig lurt å bli når du skal sove, for det er jo så lett å slappe av når kroppen ikke gjør det.

Jaja, nok om det. Poengt var altså at jeg ikke fikk sove og sovna altfor seint, og våkna dermed mens jeg fortsatt var i koma. Og jeg våkna ikke av hva som helst: Inne på det knøttlille soverommet som jeg deler med meg selv, var plutselig Arnt Stefansen. Dere vet han som er så glad, så glad. Ah, jeg hater stemmen til Arnt Stefansen. Og jeg fikk helt panikk av at han var inne i senga mi. Riktignok kom stemmen ut av radioen, der han drev og kåserte om noe greier i Brasil. Jeg fikk tvangstanker om at han snakka om brasiliansk voksing, til meg, inne på mitt knøttlille soverom, og sa at “det blir så fint, så fint.” Åh herregud, det var ille ass. Og noe helt annet enn pene menn og vakre blomster, som jeg tross alt hadde tenkt å bruke natta på.

Jeg måtte rømme fra Arnt Stefansen og ut i dusjen. Følte at en varm dusj var det eneste som kunne redde stumpene av mitt liv akkurat der og da. Vel, dusjen var helt tørr. Det kom ikke vann ut av den. Skjønn det den som kan. (Jeg skjønner det litt, siden det stod en lapp på ytterdøra for et par dager siden om at vannet skulle være stengt i dag.) Jeg ble gal. Sånn fra mitt indre og helt ut til mitt ytre. Og måtte vaske meg i ei flaske Imsdal jeg tilfeldigvis hadde stående. Åh, det føltes som å vaske seg i brus. Og det er en ting jeg oppfatter som litt negativt.

Vel, skulle berge stumpene av det som ikke akkurat utmerka som som tidenes morgen, med å koke en kopp deilig kaffe. Heldigvis hadde jeg vært framtidsretta nok til å spare en slant Imsdal til formålet. I sjokk og vantro over nesten å ha våkna med Arnt Stefansen, tok jeg hele den deilige kopp kaffen i et par slurker. På vei til jobb trodde jeg jeg skulle få magesår eller omgangssyke. Kom på at en tribbel espresso-shot blir litt mye selv for jenter som meg på en dag som denne.

Nå sitter jeg her og brekker meg og hater Arnt Stefansen. Selv jeg må innrømme at dette ikke er hans skyld, men akkurat nå er det jævlig deilig å ha noen å hate. Åh, den livsglade kollegaen er tilbake. Der fikk du litt for hard konkurranse, Arnt. Og dette kommer til å bli tidenes dag. Snakkes ikke.

Julens lidelseshistorie har starta. Dagens lidelse: Middag med tidenes kjipeste onkel. 1. juledag har vært via til soving, spising og portvinsdrikking de siste åra, men i år har ei eller anna trebarnsmor-kusine med jævlig stor svigerfamilie ødelagt hele julerytmen min. Av hensyn til hennes ve og vel og juletimeplan og svigerfamiliejuletradisjoner måtte altså jeg spise middag med henne og faren hennes og resten av den slitsomme familien hennes i dag. Faen, hvorfor kan ingen holde hviledagen hellig?

Hadde forberedt meg på temaet “hvorfor er Magnhild fortsatt singel og hvorfor har hun ingen barn, hvorfor bor Magnhild i Oslo og hva jobber hun egentlig med?” Hadde planlagt en tale om de viktige tingene i livet mitt, men var ikke forberedt på skrytehelvetet til den jævla skrytepaven av en onkel jeg har. I år skryter vi av: Alle barna mine gir blod.

Holy Christ, hva er det å skryte av?! At noen gir bort blodet sitt? Jeg har også gjort det i min blodige ungdom, da jeg verken reiste, pulte eller gjorde noe annet interessant. Men nå har jeg et liv og finner det lite hensiktsmessig å sette det på vent pga blodfattighet. Vel, dette skjønner ikke onkelen min. Før vi hadde kommet oss til sviskekompotten tanta mi hadde lagd, var temaet blitt: Hvorfor gir ikke Magnhild blod? Med undertittel: Magnhild bryr seg ikke om andre mennesker, men det gjør mine barn.

Jeg har ofte hatt lyst til å skyte den jævla onkelen min. Han er tidenes mest uinteressante skapning, og jeg fatter ikke at han er i slekt med faren min. Det eneste bra med onkelen min er at han får meg til å like alle andre i slekta mi, fordi han setter alle i et godt lys, når man sammenligner dem med han. Også i dag. Og det jævla maset om at han, tanta mi og kidsa, som nå faktisk er så voksne at det blir vilt kleint å skryte av dem, gir blod, og at de derfor er noen helt fantastiske mennesker.Det samme er svigersønnene deres.

Til slutt kjente jeg at nok er nok. – De har jo faen meg vært sammen i 10 år, da kan de jo gi blod! sa jeg, noe illsint.

– Det går jo an å gi blod selv om man er enslig, Magnhild, sa idiot-onkelen min, og lo litt hånlig.

Ok, ikke dra ensligkortet. Jeg er singel, men faen ikke enslig!! Derfor måtte jeg dra sexkortet. Som kjent er blodgiving ganske vanskelig hvis du skifter partner oftere enn hvert 10. år. Da vil de nemlig ikke ha deg.

– Onkel, jeg er kanskje enslig, men jeg har faktisk et ganske bra sexliv, og jeg ofrer ikke det for å kunne gi blod, sa jeg. Rolig og beherska.

Du drar ikke sexkortet i et juleselskap med familien din på Vestlandet, en av de rødeste dagene i jula. Men jeg greide ihvertfall å få onkelen min til å holde kjeft i et lite sekund. Nå har jeg sparka (!) hjemover, tatt på meg den imaginære onepiecen og åpna portvinsflaska. Og i morgen er det en ny juledag. Takk skal du faen meg ha, Jesus.

Kan ikke noen bare gjeninsette Gro som statsminister? Vi trenger en oppdatering fra den kanten. Nå er det ikke typisk norsk å være god lenger, nemlig, det er typisk norsk å være flau.

I dag er alle flaue over Petter Northug og oppførselen hans. Thomas Alsgaard, Vegard Ulvang, skipresidenten, en eller annen fyr som forsker på idrett. Til og med faren til Petter Northug er litt flau.

Selv er jeg også nokså flau. Jeg er selvsagt flau over Petter Northug, jeg er flau over ullundertøyet til Vegard Ulvang og den knotete dialekten hans, jeg er flau over håndballkommentatorene og de teite hattene til håndballjentene, jeg er flau over at Thomas Alsgaard og Pål Gordon Nilsen fortsatt får lov til å være på tv sammen, etter at jeg hadde vært flau over dem hele OL, jeg er flau over at det er så jævla kaldt, over at Einar Gelius ikke skal i kirka på julaften, at mora mi helt sikkert har kjøpt Kurt Nilsen-cden i julegave til meg, jeg er flau over at folk tror de ikke forurenser når de kjøper klimakvoter og over at naboen har plastjuletre.

Og stakkars Petter Northug er sikkert flau over at han har så stor kropp.

Og så er jeg jævlig flau over at jeg og alle andre bryr oss så vilt masse om en grinete guttunge fra Trøndelag. Kan noen skaffe oss et liv før dette blir altfor flaut?

❤ Mag