Hvor er det du har venna dine?

Ah, venner. Hvem er de egentlig? Og hva skal vi med dem?

Det er litt av en omskiftning vi har vært gjennom i vår sosiale verden de siste åra. Plutselig har vi mer kontakt per Facebook, Gchat, MSN, Twitter, blogg og lignende enn vi har over en øl eller i en sofa. Vi snakker mer med kollegaene på Facebookstatusen deres eller per epost enn vi gjør ved kaffeautomaten, og vi kan ha nærmere forhold til de vennene som bor langt unna enn til naboen. Å se tv sammen eller date får et nytt innhold. For vi sitter i hver vår stol i hver vår by og diskuterer programmet via Twitteroppdateringer, og NRK gir oss tips om hvordan vi får sex i sosiale medier.

Mens noen springer rundt og kaller seg eksperter i sosiale medier og tar tusenvis av kroner for å lære deg å prate med folk, har jeg i stedet begynt å tenke litt på vennskap. For hvem er det egentlig som er våre nærmeste nå? Og hva vil vi egentlig med hverandre?

Som den observante leser har fått med seg, så har jeg vært litt lei av vennene mine. Bort sett fra de jeg har blitt forelska i, that is. Først trodde jeg det var fordi halve gjengen har huset fullt av mann og barn og stort sett ikke er opptatt av en tøddel annet. Men etter hvert har jeg innsett at det heller handler om måten vi forholder oss til hverandre på.

For etter hvert som vi har blitt voksne, har det skjedd noe med ærligheten. I en tid hvor livet vårt defineres ut i fra hvor positive Facebook-oppdateringer vi klarer å produsere og hvor mange prinsessebarn og nyvaska kjøkken vi kan legge ut bilder av i bloggen vår, har vi blitt til en gjeng uspiselige individer rundt omkring de 30, som bare bruker tiden vår sammen til å fortelle hvor fantastisk vi selv har det. Hvor bra jobb, mann og barn vi har, og hvor mye bedre vi er enn alle andre. Vi kan rett og slett ikke innrømme svakheter for hverandre. Ei heller være glad oå hverandres vegne av redsel for å tape i den evigvarende konkurransen om det beste livet. I stedet går vi hjem på eget soverom og griner. Fordi ingen av oss syns egentlig vi har så bra liv, og det blir bare mye verre av at alle andre tilsynelatende har det så fantastisk.

Så hva skal jeg med venner, hvis alt de gir meg er et sterkt behov for å forbedre livet mitt og en sterk følelse av at det jeg har ikke er bra nok? Hva skal jeg med dem hvis jeg ikke kan være meg selv sammen med dem, ikke kan dele problemene mine med dem? Det spør jeg meg selv om i det jeg også har et liv i sosiale medier. Ikke bare deler jeg ca alt jeg gjør hver dag over chat med bestevenner i Paris og på andre avsidesliggende steder. Jeg har stor glede av å flørte eller diskutere med ukjente mennesker, som jeg etterhvert føler jeg kjenner veldig godt, på Twitter.

Og jeg skriver altså blogg. Da jeg starta opp med bloggen, hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd at jeg skulle få så mye respons på den. Og i hvert fall så hadde jeg ikke trodd at jeg skulle bry meg så mye om mine lesere. Jeg mener, jeg er jo ei jente som ikke så lett tar ting til meg, verken når det gjelder positive eller negative kommentarer. Jeg liker å tro at jeg ikke har så lett for å slippe folk innpå meg heller. Men sannheten er at det motsatte har skjedd.

Jeg har vært åpnere overfor dere blogglesere enn overfor noen andre. Jeg har blitt utrolig glad for en del av de fine kommentarene jeg har fått på grunn av det. Og for de overraskende mange, lange mailene, fra mennesker som bryr seg eller ønsker å dele sin egen historie. Det har vært likesinnede, rusmisbrukere, syke folk, sinna mennesker og en god del mannlige beundrere. Jeg har forsøkt å behandle dere alle med respekt. Noen har jeg blitt ordentlig glad i, noen har jeg blitt sinna på og noen føler jeg rett og slett er vennene mine. Uten å ane om dere kanskje sitter på setet ved siden av meg på trikken, tar jeg meg i å lure på hvordan de har det rett som det er. Takk til dere alle for at dere er så fine.

Så hvor er det jeg har venna mine? I kommentarfeltet på bloggen? I innboksen min? Eller på den andre sida av bordet i baren jeg sitter på? Jeg er ikke helt sikker ennå. Kanskje trenger jeg dere alle. Men hvis jeg skulle ønske meg en ting for framtida, er det at vi er litt ærligere med hverandre, enten det er her eller der. For det tror jeg vi trenger. Og vi blir så mye bedre venner av det.

(Bildet er fra I can read)