Et rop om hjelp fra en sofa

Posted: 17. January 2011 by antigirl29 in Gråblogg, Magnhild er patetisk, Magnhild møter menn, rosamagnhild, Ufiltrert Magnhild
Tags: , ,

Det er på tide å komme med en innrømmelse. Mitt image som hardtarbeidende kvinne med draget og stort forbruk av menn, har også ei bakside.

Altså, forbruket mitt av menn er til tider ganske stort. Jeg har blitt såpass kynisk på mine eldre dager, at sex ikke nødvendigvis trenger å bety noen ting. Annet enn litt kjapp og morsom nytelse, tidvis også litt hyggelig tidsfordriv. Derfor er de ytre faktorene ganske dominerende når jeg velger menn ute på byen i helgene. Men, innerst inne leiter også jeg etter drømmemannen. Det er bare å innrømme det. Grunnen til at leitinga aldri blir profesjonalisert/intensivert skyldes min store svakhet i livet: Jeg blir så jævlig teit av å være forelska.

Det er faktisk helt kritisk hvor teit jeg blir av å være forelska. Jeg blir den utrolig blasse, kjipe og ukritiske utgaven av meg selv, uten humor, uten ryggrad, uten personlighet. Borte er den humoristiske, kranglete, frekke og ganske underholdende Magnhild. Tilbake sitter en eller annen fjern slektning av meg, som er på grensa til bedårende. Ah, jeg hater det så intenst, og har derfor vurdert flere ganger aldri å forelske meg igjen. Jeg har tenkt at jeg nok funker best som singel, siden det faktisk er da jeg er på topp. Minuset med å være singel for lenge, evt for alltid, er at jeg da går inn i den sjangeren mennesker som onkelen min kaller enslig, og det høres bare så jævlig trist ut. Faktisk enda tristere enn å være forelska.

Hvorfor skriver jeg dette nå? Jo, i skrivende stund ligger jeg faktisk i fosterstilling på sofaen min med intens hjertebank og vondt i magen. Jeg har angst fordi jeg ikke har fått livstegn fra en mann på en halv dag. Tro meg, det føles som ei uke. Ikke verst, med tanke på at jeg for ei uke sida ikke ofra han så mye som en romantisk tanke. Stålkvinnen har blitt til en liten katt, og jeg er så desperat etter å treffe denne mannen at jeg nesten må spy. Herregud, jeg klikker! Jeg analyserer alle livstegn fra han med kirurgisk presisjon, og har lyst til å ringe han hele tida. Og gifte meg med han neste lørdag.

Jepp, fullstendig crazy, og jeg er livredd meg selv akkurat nå, her jeg ligger og fantaserer fram fantastiske scenarier med meg og mannen i sentrum. Det positive er at jeg endelig har falt for en mann som jeg liker så innmari godt fordi han er utrolig bra å henge med og snakke med. I tillegg til at han ser veldig bra ut. Tror det skjedde sist gang i 1987 eller noe, så dette er på mange måter historisk.

Det negative er at dette faktisk er en god kompis av meg. Du vet, han der fine fyren som alltid tar telefonen når jeg ringer og som jeg utveksler fylleligghistorier med og som har en sofa i Paris’ niende jeg kan sove på (selv om den ble lite brukt denne gangen) og som ærlig forteller meg om jeg ser fin ut i de kjolene jeg prøver. Og nå falt jeg altså så totalt for han i det jeg satte beina på fransk jord, og det som er enda mer negativt er at jeg blir gal, ineffektiv, asosial og helt idiotisk av det.

Jeg frykter at dette nok en gang ender med at jeg ligger i fosterstilling på min egen sofa i en ikke like fin by og spyr, av tristhet og mismot og den utrolig nedslående vissheten om å ha blitt veid og funnet for lett. Det har skjedd noen ganger siden 1987, og det eneste positive jeg kan si om det, er at jeg har blitt ganske tynn alle gangene. Denne gangen er det faktisk enda litt verre, fordi jeg risikerer å sende en fin venn og en godt plassert sofa ut med badevannet. Det er bare så typisk meg, fucke opp alle ting som er bra her i verden fordi jeg har litt for ukritisk libido og et totalt ufornuftig hjerte.

Jeg føler meg faktisk så ustabil nå at jeg egentlig burde ta mitt redaktøransvar for denne bloggen på alvor, og beskytte meg mot meg selv. Eller beskytte dere mot meg. Eller meg selv mot verden. Jeg aner ikke. Venninne mine synes jeg er så patetisk, at de har slutta å snakke med meg. Jeg tror ihvertfall det. Eller så skyldes det hele at jeg ikke har vært tilgjengelig eller mottakelig for kontakt de siste dagene. Hva skal jeg gjøre egentlig? Blir jo helt fullstendig crazy her jeg ligger og visner. Det eneste tegnet på at jeg lever er den forferdelige hjertebanken.

Hva skal jeg gjøre? Bli feig og drite i hele opplegget, i frykt for å bli såra og lei meg? Gå hardt ut og være offensiv, og risikere å bli avvist, såra og lei meg? Roe meg litt ned og satse på at han er like begeistra og like feig, drikke meg full og sende fylle-sms, og satse på at vi forenes i evigvarende lykke og kjærlighet og får et vakkert hjem som jeg kan skrive interiørblogg om? Dette funker jo på en eller annen måte for alle andre; hvorfor kan det aldri funke for meg? Og hvorfor må jeg legge meg ned og dø på sofaen, i stedet for å stå fram som den drømmedama jeg faktisk er?

FAEN! Pælmer snart norgesglasset med glutenfri nattverdsoblater i veggen i rein frustrasjon. Bare synd jeg ikke har et.

Advertisements
Comments
  1. Neimen søte Mag, da. Åh, den som var ung og forelsket… jeg husker vagt hjertebank, kvalmende engstelse blandet med små glimt av håp om lykke. Ja, det er fælt å ha det sånn, og kanskje ekstra fælt når han er så langt borte.
    Men en ting er sikkert, det hjelper ikke å ligge i fosterstilling og gå fra forstanden. Opp og hopp, put on your best Mag face. Kanskje det hjelper å ta en telefon til Paris. Bare gjør det, han blir garantert glad for å høre fra deg. Lykke til!

  2. Lene says:

    Auda Mag,..vet du neste frase i sangen jeg skrev sist?.. One night in Paris is like a year in any other place.. Den fortsetter slik;..One night in Paris will wipe the smile of your pretty face….
    Har jeg blitt heksen i eventyret som strør om seg med forbannelser.?
    At noe så deilig som forelskelse kan gjøre så vondt,har vært der og har ingen gode råd å komme med,de finnes nemlig ikke. Sender deg en klem, selv om det ikke er rare trøsten 🙂
    Lene

  3. motorpotet says:

    LOL! Her kommer tøffe-tøffe-tøffe-tøff….. nei ikke akkurat det nei…

    Du klarer jo å se deg selv utenfra når du skriver, så prøv å gjør det i virkeligheten og.

    Jeg synes du skal gi full gass. Det er mulig du føkker det opp, det er mulig du ødelegger et vennskap og en overnattingsplass i Paris – men hvis du ikke gjør noe så blir det jo bare anger. Jaja, det går kanskje over etter noen uker på sofaen, men hva er vitsen med å gå ut å treffe menn hvis du feiger ut når du virkelig treffer noen?
    Kjenn på hvor skummelt/delig det er å virkelig ha skjebnen i dine hender – og så kontakter du ham igjen! Bare gjør det Magnhild.

    Går det dass så kan du skrive et skikkelig godt blogg-innlegg vet du. Win-win 😀

  4. antigirl29 says:

    Takk alle. Dere er veldig greie. Og jeg tror ikke du har forheksa noe, Lene, den jobben klarer jeg godt selv. Moro låt, btw!

    Jeg har forsøkt å ringe, og han svarer ikke, så sånn er det med den saken. Hva er det med menn, egentlig? Jeg forstår dem ikke. Mulig det er noen menn som kan forklare?

    Jeg er så patetisk nå at jeg ser Truffaut. Jaja, sånn kan det gå.

  5. trollmora says:

    huff nå tok du meg virkelig ned ‘memory lane’. . . . Men du? Ikke nøy deg med NESTEN Magnhild. Det er ikke godt nok. Husk det.

  6. Susanne says:

    Sender deg noen gode tanker, Magnhild og et lite sånn hjerte som du liker ❤ Husk det, Magnhild: Det ordner seg alltid for snille jenter :O)

  7. Anette says:

    Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke gjorde! Meeeen det er jo og dette med å ikke presse det for langt. Min erfaring er, at om menn er intressert, så viser de de. Om de ikke svarer på telefonen, svarer på meldinger eller tar kontakt, vel så er de faktisk ikke verdt bryet, det vil bare ende dårlig til slutt da, før eller senere.

    Masse lykke til Magnhild, håper du finner drømmemannen til slutt, selv om han kanskje ikke er i Paris.

  8. Susepus says:

    Bånn gass!
    INGEN angrer på det de har gjort – men MANGE angrer på det de ikke gjorde (når de kunne)!!!

  9. sbjrnlvld says:

    hadde sofaen vært min måtte du ha kitta tell, for jeg forstår shagging, jeg forstår ikke signaler og jeg er for stolt til å om mulig rote til noe som eventuelt ikke er meant-to-be

    tips: kitt tell, det kan jo ikke gå verre enn til helvete, og det er jo verken ille eller helt ukjent, kanskje

  10. Big Dick says:

    Man får vel være i følelsenes vold og se hva som hender, men vanskelig tema, kjenner meg igjen…..

  11. Pafrika says:

    Gi gass, Magnhild. Eller har du allerede gjort det? Det er helt sant som de sier, det man angrer på i det lange løp er det man ikke gjør. Konsekvensene av det man ikke gjør får man nemlig aldri erfare, og dermed har man resten av livet til å mane frem alle slags scenarioer for hva som kunne ha skjedd. I kid you not, dette er vitenskap.

    Sender deg et rompehjerte jeg og, og ønsker lykke på ferda! ❤

  12. antigirl29 says:

    Tusen takk alle! Ble inspirert av dere til å gi gass, men siden han ikke tok telefonen da jeg ringte, gikk gassen litt ut av ballongen. Han ringte tilbake da, men jeg ble om mulig mer forvirra og angstfylt av den samtalen. Kjenner jeg tenker så mye at jeg får vondt i hodet. Og i dag begynte jeg å gråte da jeg mista trikken. Tror jeg må oppsøke profesjonell hjelp.

  13. Marit says:

    Veldig bra innlegg. Jeg synes det beste alltid er å gå hardt ut og risikere å bli såret og lei seg. Men det er nå meg. Er 30 år, og lærer aldri sånn sett, men har allikevel lært mye av det. Lykke til. 😉

  14. Rocky says:

    Åååh, endelig en som er helt lik meg!
    Kjenner meg utrolig godt igjen i mye av det du skriver, sier som de fleste (alle) over ta en sjangs! Ja du kan tape en god kompis eller det kan bli fantastisk!

    • antigirl29 says:

      Hehe, takk. Det er godt å høre at det er flere. Nå har vi jo snakka sammen, ja. Men det blir liksom bare rart, og jeg vet ikke hva ha tenker. Og jeg er bare så livredd for å ødelegge alt sammen. Vanskelig når man er venner, ass. Hadde vi ikke vært det, hadde det jo bare vært min egen lykke som stop på spill, og den kunne jeg jo bygd opp igjen. Men vennskap, det er ikke like lett.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s