Jeg skal gi deg juleterror

Posted: 16. December 2010 by antigirl29 in antimagnhild, Gråblogg, Magnhild pynter, Magnhild realitetsorienterer, superkvinner

Danmark pekes ut som juleterrormål, ser jeg. Men vi har jaggu nok juleterror i Norge også. Her er noen av de verste terroropplevelsene jeg ser for meg dette året:

Det er lille julaften. Jeg har “endelig” kommet hjem til ei lita rødmalt stue på Vestlandet. For hjem skal man jo når det er jul. Mamma har gledet seg stort til jeg skulle komme, slik at jeg kan gjøre alle juleforberedelsene hun ikke har rukket, dvs bake ørten slag, lage sild og sylte, vaske litt og rydde mer. Det får jeg selvfølgelig ikke gjort, men vi rekker ikke å krangle om det, for da er det tid for å ha det hyggelig, se DaCapo og pynte juletre.

Mamma har dratt fram alle de styggeste juletrelenkene jeg lagde for 25 år siden og som hun syns er like fine ennå. Jeg forsøker nok en gang å fortelle henne at jeg hater å se Grevinnen og hovmesteren. Det synker nok en gang ikke inn, så jeg må nok en gang late som jeg ler når hovmesteren snubler over isbjørnhodet. Rundt klokka ni kommer pappa hjem med  broren min. Han er nyskilt og skal være sammen med oss i stedet for ungen sin på 3 år. Han virker ikke helt fornøyd med det, men jeg er glad jeg slipper å være sammen med den megga av ei exkone han har og at jeg slipper å være alene med mamma og pappa. En gang ut på natta spiser vi en slags middag, som ingen rakk å planlegge, men som alle er enige om at bør være hyggelig.

Det er julaften. Jeg våkner tidlig og gleder meg til å se alt annet enn Tre nøtter til Askepott på det gode, gammeldagse fjernsynet. Men det går ikke. For mamma elsker plutselig Tre nøtter til Askepott. Og det samme gjør mot all forventning broren min, som syns filmen minner han om dattera si. Eller som kanskje er litt gira på Askepott, siden han er nyskilt og gira på alle damer i rett alder. Jeg blir så sur at jeg setter meg og leser julehefter. Bare for å oppdage at Vangsgutane er i overkant kjedelig. Så bruker jeg resten av formiddagen til å overbevise mamma om at jeg er voksen og skal slippe å gå i kirka.

Det er fortsatt julaften. Den o store pinnekjøttmiddagen skal konsumeres etter at det har stinka sau og kålrot hele dagen. Til bords sitter jeg, mamma, pappa, broren min og grandtanta mi på 77. Vi får én akevitt hver. Og noe øl. Selv om mamma foretrekker at vi drikker lettøl så vi ikke blir så fulle. Det ser ikke ut til å funke på grandtanta mi, hun super akevitt og blir full uansett. Det er en hyggelig middag.

Og fortsatt er det den uendelig lange julaften. Grandtanta mi er i gang med cognacen og kommer med den ene hyggelige kommentaren etter den andre til pappa og broren min. Mamma foreslår at vi skal gå rundt treet og synge julesanger. Det er ganske kleint når vi er fem stk. For det første når vi nesten ikke rundt, for det andre er det ingen av oss som kan synge, for det tredje er det ikke gøy å gå rundt treet lenger – den yngste av oss er tross alt 29 år og den eldste av oss kan knapt gå. Men endelig får vi åpna pakkene. Jeg får masse ting andre mener jeg trenger, og er glad for at jeg i alle fall fikk ei bok jeg kan bytte.

Endelig er det første juledag. Åh, tenker jeg. Nå kan jeg endelig sitte i sofaen med ullsokkene jeg fikk av grandtanta mi og lese bøker og spise julekaker og drikke portvin hele dagen, uten forstyrrelser. Men nei, det kan jeg ikke. For det mangler ikke på forstyrrelser. For det første har mamma blitt et nytt og sunt menneske. Hvilket innebærer at jeg må være med ut og gå tur for å trimme av meg julemiddagen før neste setter inn. For det andre har broren min bestemt at vi ikke får høre på julesanger, for de minner han om dattera hans. For det tredje har pappa med 60-årskrise fått trommesett til jul i et forsøk på å bli Bruce Springsteen (som ikke spiller trommer, nei, nettopp).

Det er andre juledag. Den forløper omtrent som den første, men i tillegg må jeg diskutere med tidligere klassevenninner hvorvidt jeg skal bli med på det ene utestedet på Indre Vestlandet. Det er jo så hyggelig at jeg er hjemme og så gøy å gå ut i jula. Jeg er ikke sikker på hva unnskyldningen blir i år. Men jeg er sikker på at jeg ikke blir med ut. Jeg trenger ikke å bli minna på hvilke imbesiler av noen menn som fins der ute.

Tredje juledag er det tid for familieselskap. Jeg har forberedt en hel drøss av forklaringer på hvorfor jeg ikke har mann og barn ennå og hvorfor jeg ikke syns det er noe tegn på undergang og hva det egentlig er jeg jobber med. Men i det jeg vurderer bruk av Powerpoint, går det pluselig opp for meg: Det er ikke meg det er fokus på i år, det er den nyskilte broren min. Jøss, tenker jeg, dette kan bli en hyggelig dag. Men det er før jeg innser at turen kommer til meg på et eller annet tidspunkt. Da er jeg enda mer lei meg for at jeg ikke fikk en iPad til jul, så Powerpointen kunne vært innen rekkevidde. Jeg blir så oppgitt til slutt at jeg bestemmer meg for å gå ut på det ene utestedet på Indre Vestlandet. Der møter jeg en av de imbesilene av noen menn som fins dere ute, bare for å innse morgenen etter at han nok ikke blir far til ungene mine han heller.

Det er omsider fjerde juledag og tid for å ta turen over sjø og land. Engler daler endelig ned i skjul. Det grønne, glitrende tre hilser farvel. Jeg puster lettet ut. For jeg overlevde terroren i år også.

Advertisements
Comments
  1. Hahaha, jeg kjenner igjen deler av dette ja

  2. Vilde says:

    Heh, koselig

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s